Mars–august: jakten

80 000 sjøfugler på ett sted går ikke upåaktet hen blant rovfuglene. Når 10 sjøfuglarter setter i gang med å hekke, er eggene deres, fugleungene og selv voksne fugler mål for ulike rovfugler, måker og kråker.

Den mest ettertraktede rovfuglen på en tur til Hornøya er kanskje jaktfalken. Jaktfalken er en mektig sjøfugljeger. Den kan fange krykkje og alkefugler i flukt. Taktikken er bakholdsangrep – den suser over himmelen og smeller inn i byttet før den tar det med til et bortgjemt sted for å ribbe og spise det. I hekkesesongen besøker jaktfalken Hornøya daglig. 

Havørn er den største rovfuglen som besøker Hornøya. Krykkja er vanligvis altfor rask for ørnene, som heller jakter på lomvi og toppskarv. Noen ørner jakter imidlertid på krykkjeunger. De flyr tett på klippen og bruker de kraftige vingeslagene sine til å rive ungene ut av reirene.  

Til sommeren har tyvjoen kommet tilbake fra Antarktis for å hekke i Varanger. Den får mesteparten av maten sin ved å stjele fra andre sjøfugler – den plager fugler som bærer fisk tilbake til reirene sine. Den sikter seg inn mot alt fra krykkje til lunde og andre alkefugler. Tyvjoen imiterer enhver bevegelse offeret gjør. Et lite antall storjo kan også sees rundt Hornøya.

Mars–april: Lunde «Fight Club»

Etter å ha tilbrakt vinteren til sjøs kommer lunden tilbake til Hornøya i mars og april. Da er øya fortsatt dekket av snø. Lunden hekker i huler, og bruker det store nebbet som skuffe for å grave tunneler i jorda rundt klippene. For en lunde er det en alvorlig sak å velge hekkeplass, og de beste stedene å grave er verdt å slåss for. Lundepar holder sammen hele livet, og så snart et par bygger og bruker en hule, vil de komme tilbake dit hvert år. Unge, enslige lunder prøver å sikre et hekkested. Grupper av lunder kan stå stille i snøen ett øyeblikk, og slåss brutalt i det neste. De skarpe nebbene deres blir fryktinngydende våpen når de prøver å slå ut en lunde som trenger seg inn på "deres" område. Selv en lomvi som måtte forville seg inn på deres område, blir jaget ut.

Mars–juni: fuglefjellets arkitekter

De fleste sjøfuglartene på Hornøya er ikke kjent for sine reirbyggingsferdigheter. Lomvier og alker legger bare eggene sine rett på en naken fjellhylle. Toppskarven bygger en liten sirkel av kvister og tang. Lunder legger mye arbeid i hulene sine. Disse hullene er likevel ikke noen arkitektonisk prestasjon. Der er imidlertid krykkja som står bak fuglefjellets fineste leiligheter. 

Krykkja kommer tilbake til Hornøya i mars, mens snøen fortsatt ligger tykt på bakken, men ettersom våren skrider frem og snøen på Hornøya smelter vekk, kan vi se store flokker av krykkjer på de bare områdene. Her fyller de nebbene med gress, tang og leire, og de blir ofte skitne mens de holder på. Disse materialene brukes til å bygge reir. Leiren er sementen som holder all vegetasjonen sammen. 

Eldre krykkjepar bruker reirplassene om igjen, og de legger til mer og mer reirmateriale hvert år. Disse reirene blir plattformer med mange lag, og de får reirene til de fuglene som akkurat har begynt å hekke, til å virke veldig små. Noen kan bli så store at de faller ut fra fjellsiden på grunn av vekten! Selve reirene blir fruktbare mikrohabitater på de vanligvis golde fjellsidene. Kombinasjonen av leire, naturgjødsel og organisk materiale betyr at planter begynner å vokse på sidene av reiret. Utenfor hekkesesongen, når krykkja har dratt, kan trekkfugler som erler og buskspurver finne mat inne i reirene, som tiltrekker seg insekter.

Juli: lomviene løper

Lomviunger kommer til verden under nokså dramatiske omstendigheter. De klekkes i en bratt fjellskrent, og står alltid i fare for å falle ut av redet og ned på bakken. De blir matet av foreldrene til de blir store nok til å fly. Nå gjør de nettopp det de har unngått hele livet hittil – de hopper ut fra fjellsiden! Oppmuntret av foreldrene hopper de små fugleungene fra reiret. Det endelige målet er sjøen. Noen av ungene klarer å lande i vannet fra første hopp. Unger som befinner seg lenger fra sjøen, treffer den steinete bakken, og må løpe så fort de kan til havet mens de unngår måker og ravner. Pappa lomvi sitter på sjøen og roper på ungen, og ungen roper tilbake helt til de to er gjenforent på sjøen. 

Noen ganger medfører dårlig vær at ungene må vente til forholdene ligger til rette for at de skal prøve vingene. I denne situasjonen, når det endelig er perfekte dager med lav vind, kan hundrevis, om ikke tusenvis, av lomviunger "ta spranget" fra Hornøya. Det er et overveldende syn – luften er tett av hoppende fugleunger, og det rasler i gresset av små lomvier som løper mot sjøen. Lyden er også utrolig. Kvitringen fra alle ungene blander seg med lyden av lomvihannene som venter på dem og skaper et øredøvende brøl. Dette er naturen på sitt mest brutale og spektakulære.

September: trollfuggelnatt  

Havsvale er små sjøfugler som lever nesten hele livet langt ute til havs, hvor de livnærer seg av dyreplankton og reker som de plukker fra overflaten av bølgene. Havsvalene holder sammen i par hele livet, og de kan bli over 30 år gamle. De hekker i kolonier på øyene, blant annet Hornøya, og de legger ett egg per år i en hule eller en skjult sprekk i fjellet. På grunn av størrelsen er havsvalene sårbare for kjøttetende måker. De besøker reiret bare når det er mørkt. På Hornøya betyr midnattssolen at det ikke er noen mørke netter før tidlig på høsten, så havsvalene begynner ikke å hekke her før i august eller september! 

Når de kommer tilbake til reirplassene, bruker de lyd for å finne dem. De roper til makene sine, som svarer tilbake. Havsvalens rop er nifs kniselyd, totalt forskjellig fra andre fugler. Gamle par møtes i begynnelsen av hekkesesongen hver høst ved de gamle hulene sine. Hver fugl roper på sin make.

Å sitte ved foten av fuglefjellet og få et glimt av disse flaggermuslignende fuglene som flyr gjennom mørket mens ropene deres gjaller mot fjellsiden, er en virkelig spøkelsesaktig opplevelse. Når muligheten for nordlys kommer i tillegg til denne opplevelsen, blir det "tomme" fuglefjellet i september en fuglekikkingsbegivenhet uten sidestykke