Hornøya er Norges østligste punkt – en 0,4 kvadratkilometer stor øy omgitt av det vidstrakte Barentshavet. Øya er ett av de mest ekstreme stedene i Nord-Norge. Den blir herjet av storm om vinteren og badet i midnattssol om sommeren. Øya har lenge fascinert en rekke polfarere, vitenskapsfolk og naturinteresserte, og fyret har reddet livet til generasjoner av sjømenn i polarområdene. Selv om den har en rik historie, er Hornøya antakelig mest kjent for sin berømte koloni med 80 000 sjøfugler, blant annet 7 800 par lunder og ca. 500 par av den sjeldne polarlomvien. Et besøk på Hornøya lærer oss hva ekte villmark er, samtidig som øya er svært lett tilgjengelig fra et av verdens nordligste siviliserte områder.

NATURRESERVATET

Hornøya og naboøya Reinøya ble fredet som naturreservat i 1983 for å beskytte det store, nasjonalt viktige antallet fugler som hekker her. Anslagsvis 80 000 sjøfugler har tilhold på Hornøya om sommeren. Øyene huser en av Europas største måkekolonier seg imellom.

Historisk var det bare kongen (som bodde på Vardø festning) og hæren hans som kunne gå i land på Reinøya for å plukke multer og sanke måkeegg. Reinøya er nå stengt for allmennheten, og bare lokale viltvoktere har tilgang til øya. 

Hornøya er åpen for allmennheten, men på grunn av dens status som naturreservat må besøkende holde seg innenfor angitte områder i hekkesesongen, og det er forbudt å plukke planter eller forstyrre dyrelivet på øya.

MKart som viser omfanget av naturreservatet Reinøya/Hornøya (markert i grønt)

FORSKNING OG SJØFUGLVITENSKAP

Hver sommer holder et lite antall sjøfuglforskere til på Hornøya, hvor de studerer fuglene. Siden 1980 har de talt antall fuglearter hvert år i samarbeid med det nasjonale SEAPOP-programmet. Denne grundige overvåkingen har gjort det mulig å kartlegge utviklingen i bestandene av flere ulike arter. For eksempel vet vi nå at siden 1980 har hekkebestandene av gråmåke og svartbak gått ned, selv om nedgangen ikke har vært så dramatisk som hos krykkje, som er nesten halvert i løpet av det samme tidsrommet.

Tellingene har også vist de utrolige variasjonene i bestanden av lomvi i årenes løp. Mellom 1986 og 1987 sank antallet lomvi på Hornøya katastrofalt, og 90 % av bestanden gikk tapt. Dette ble etterfulgt av et utrolig comeback, og nå er lomvibestanden større enn den var før sammenbruddet. Denne trenden skiller seg fra alle de andre sjøfuglkoloniene i Norge, hvor lomvibestanden har minket i flere tiår.

En del av overvåkingen innbefatter ringmerking av mange av fuglene. Dette innebærer at man fanger fuglen og fester en liten metallring på det ene benet. Hver ring har en unik kode, slik at hvis fuglen blir fanget på nytt, eller den dør og ringen blir funnet, er det mulig å gjenkjenne enkeltfugler. Dette gir en pekepinn om hvor langt en fugl har forflyttet seg og hvor lenge den har levd. Noen ganger brukes det også fargede ringer eller ringer med store bokstaver, slik at fuglen kan identifiseres uten å måtte fanges inn igjen. Hvis du klarer å lese disse ringene eller se kombinasjoner av fargede ringer på fugler, ber vi deg notere dem og sende inn observasjonen til EURING.

Noen sjøfugler har også blitt utstyrt med GPS-sporing. Dette gjør at forskerne kan kartlegge hvor langt hekkende fugler forflytter seg for å finne mat. Noen sporingsenheter måler også hvor dypt fuglene dykker etter fisk. For eksempel har sporingsenheter vist at Persfjord, som ligger nord for Hornøya, er et viktig fiskeområde for lomvi, som hekker på øya.

  En lomvi med fargede ringer

En lomvi med fargede ringer

 

HORNØYAS HISTORIE

 

LIVE-WEBKAMera